Paddington er ankommet Norge!

[robertsoevik]

Hei Forum,

 

min 71 RRC "Paddington" er i Norge!

Innmomset og parkert i garasje!

 

Jeg kommer tilbake neste uke med en bildereportage, samt reisebeskrivelse.

Den har gått som en klokke, selv om startmotoren må hamres i gang hver tredje gang! ;-)

 

Har best. ny Genuine Parts del, så det vil bedre seg!

Det kræsjer litt ang neste ukes Landstreff, så Paddington kommer nok ikke dit er jeg redd.

 

God sommer og godt Landstreff! Se frem til bildene derfra.

Beste hilsen

Robert

[Eirik Haugen]

Gratulerer, ser frem til rapport og ikke minst bilder!

[Theo]

Grattis

[robertsoevik]

Ser om det går an å få inn bilde her, så kommer reise rapport ila kvelden....;-)

 

[Tore Kjernmoen]

Gratulerer! Dette er en berikelse også for oss andre.

 

[AndersG]

Denne bilen gleder jeg meg til å lese mere om, og se maaangemaange bilder

[Kaldevass]

Nice

[Jachem]

Jammen ikke mye aktivitet innpå her i det fine sommer været!

 

Gratulerer med goo' bil

[robertsoevik]

Paddington's tur til Norge!

 

 

 

Bestemor hadde for noen år siden en Volvo 140 1971 modell.

Jeg tror ikke jeg hadde lagt ut på en tur til England med den...

I alle fall, Range Roveren jeg kjøpte kom seg trygt hjem, og den hadde ikke nevneverdig problemer med å følge trafikken, selv om en merker det i 90 på fjerde-giret...mest vindstøy!

 

Nå hører det med til historien at undertegnede, dog med RR kjærlighet i ca 20 år, aldri har kjørt en RRC, og at sommerfuglene var absolutt i magen mens Great Western toget rushet inn mot Swindon fra nettopp....Paddington St, London.

Paddington navnet oppstod egentlig ad-hoc på et NLRK møte i Smalvollveien, og har ikke noe med stasjonen å gjøre, men med den frakkebekledde pelsbamsen...som er samme farve som Tuscan Blue.

 

Jeg har sett etter tidlige RR i de to siste årene, og når jeg kom over denne i mai, så matte jeg bare ha den. RHD nr 397 vil si at den er garantert blant de 500 første når alle prototyper etc er talt med, samt at den har alle design-elementene som var den opprinnelige Range Roveren.

Planen er å restaurene den helt til 40 års jubileet i 2010.

 

I alle fall, selger Paul møtte meg på stasjonen i sin Softdash LSE, og sommerfuglene var i vill flukt.

Det er noe rart noe når en har sett noe på bilder en stund, og så plutselig står en der mano-a-mano med den.

Den blåfarven er virkelig absurd! Ekte 70 talls. "Svirre" med sin RR kan nok underskrive på det?

 

Selger kjøpte RHD byggenummer 397 for å ha den klar til det samme 40 års jubileet, men så kom han over nr 18!

Jepp that's right, nummer 18, som i sin tid var et evalueringseksemplar for Rover fabrikken. (Pre-production vehicles). I motsetning til min som har foraksel ca tyve foran, og bak aksel ti bak, så hadde fabrikken litt mer styr på komponentene med pre-production bilene. Her er et bilde av bilen (samt C-stolpen på Paddington) samt forakselen.

 

 

Etter å ha gått igjennom en betraktelig mengde kvitteringer på forskjellige ting som er gjort med GEH737J "Paddington", var det rett i ilddåpen!

 

(Det er kvitteringer tilbake til 1990...den har holdt seg i området syd-London/Bedford/Swindon. Bilen ble originalt levert fra Tom Bryatt Ltd i Stoke-on-Trent 8 mars 1971, fire dager etter produksjonsdato.)

 

 

Start up! Ikke noe problem, og den starter uten choke....phew!

Da er det ingen vei utenom, Paul sier han skal kjøre foran meg ut av byen, then I'm on my own.

 

Nå bodde jeg i London for noen år siden, så jeg har kjørt på den siden en del før, men det er jo tross alt åtte år siden, og i betraktelig mindre biler enn det her. Absolutt non-eksisterende servostyring og pedaler som er lovelig tunge gjør ikke ting bedre. Firetrinnskassen er også på grensen til en russebil, selv om jeg har blitt veldig glad i den etter hvert.

 

Motoren går som en klokke, og det er ingen ulyder i det hele tatt, samt at en kan jo fint starte i andre, så det viser seg å ikke være så aller værst...hadde det ikke vært for at jeg har kommet midt i ettermiddagsrushet. Et ettermiddagsrush som får Lysakerlokket til å virke som en krøttersti.

Det fine med det er jo at jeg lærer bilen å kjenne med hyppige aksellerasjoner, filskift og veibytter, for å ikke snakke om trefelts rundkjøringer - på feil side av veien.

 

Reiseruten har jeg forsåvidt satt sammen for å unngå de verste motorveiene, men som mange av dere vet, så går alle veier til London i England, og det er nesten umulig å ikke komme innom de, så av og til måtte jeg på disse, og Paddington fant sin plass mellom lastebilene.... Jeg turte ikke rase av gårde i 120km/t, selm om maksfarten er 155...den er tross alt 37 år...

 

Reiseruten er som følger, Swindon-Oxford-Bicester-Milton Keynes den første dagen.

 

 

Jeg hadde sett ut noen B&B's før jeg reiste, som var lette å nå fra veien. Dessverre så var disse fullbooket mens jeg var to dager i London, så det ene kom med et forslag at jeg kunne bo hos deres foreldre, som også drev B&B.

Well, fair deal, Milton Keynes - som er kjent som den eneste grid-baserte byen i England er vel ikke så vanskelig å navigere i tenkte jeg...

Dog, når jeg ankommer MK så er jo undertegnede trøtt som bare det etter å ha sittet i kø på diverse veier (Les: Støl i bena dagen etter).

Milton Keynes viste seg å ikke være en spøk! Omkranset av de samme trefelts rundkjøringene (med bare tallkoder!) surret jeg rundt og rundt en hel time før jeg endelig fant avkjøringen til dette lille stedet Woburn Sands...jeg holdt nesten på å gi opp.

 

http://www.lrforum.com/forum/uploads/12172...88_9_140664.jpg

 

Men for et koselig sted!

Bow Brickhill og Woburn Sands er en blanding av gammel landsby og moderne velstand, dvs med stor andel av Rolls Royce og Aston Martin, samt splitter nye Vogue'er.

Dette var også det første stedet jeg merket at folk snudde seg i hopetall når en passerte med en tre-dørs Tuscan Blue. Veldig gøy!

Stedet jeg kom til heter Woodleys Farmhouse, og det må anbefales på det sterkeste! Jeg har allerede lovet å komme tilbake med nylakkert bil...to timers tur fra Solihull så det er mulig det her blir base om to år...jeg ble møtt av husvertinnen, samt deres to Labradorer, den ene fant ut at han kunne gå oppreist under Paddington, noe hun gjorde mye. Heldigvis var det ingen oljelakkasjer...på kvelden tar jeg Paddington inn til byen for å spise litt, og får virkelig brynet meg på lukeparkeringer med 5,5 turner på rattet!

 

 

Bilen passet jo så ufattelig bra på det stedet her, der jeg passerte kornåkre med god sikt over stråene...solen gikk ned mens jeg var ute å gikk i hagen med hundene.

Neste morgen var bonden selv på plass ved frokostbordet. Etter en betraktelig engelsk frokost kommer vi jo til punktet han ønsket å komme innpå siden han kom hjem i går kveld...BILEN!

Det var neste umulig å reise derfra. Dette var hans store drøm på syttitallet, så nå skulle alt sees, åpnes og inspiseres! det samme skulle Labradorene, den lave girkassa gjorde at de fant fort ut at de rett og slett kunne gå gjennom bilen. http://www.woodleysfarmhouse.co.uk/

 

Neste etappe: Bedford-Wisbech-King's Lynn-Boston-Lincoln-Market Rasen-Immingham

 

Halveis til Bedford var det første tanking. Jeg ble anbefalt å ikke fylle tanken mer enn halvfull, ettersom det skvalpet over i skarpe svinger på disse tidlige RR'ene dersom tanken var full - er det noen som har erfaring med dette? Samme mønster som dagen før, inn og ut av motorveier, og ikke så store veier, uten problemer. På vei nordover bestemmer jeg meg for å ta en tur innom Sandringham House, jeg lå godt an med tid, og har alltid hatt lyst til å se dette huset, som den engelske kongefamilien tilbringer julen i. Etter ufattelig mye virring i bygater i King's Lynn finner jeg veien til Sandringham. Dog, ikke alene. Det som møter meg er helt texas, hundrevis av biler, og carpark langt unna huset, så jeg bestemmer meg for å kjøre rundt herregården i håp om å se noe.

 

Etter et stykke kommer jeg til en avkjøring hvor jeg tenker at her kan jeg ta noen bilder av bilen. Bra vinkel etc...så jeg stopper.

 

 

forts neste innlegg, pga maks ant bilder i original mail