|
|
|
|
|
|
Fra
de tusen sjøers land
|
|
|
Denne artikkelen handler om en serie 2B Forward Control som har vært
kommunikasjons- og kommandobil ('johtokeskusauto' på finsk) i brannvesenet i
Oulu (Uleåborg) i Finland. Bilen ble tatt i bruk av brannvesenet i 1971, etter å ha blitt bygget om hos Kiitokori Oy. Hvor lenge den var i tjeneste vites (foreløpig) ikke, men den har i alle fall hatt private eiere siden 2001, først i Finland og deretter i Sverige. Av en eller annen grunn ble bilen aldri registrert etter at den sommeren 2003 flyttet til Sverige. |
|
| Før bilen ble solgt fra brannvesenet ble alt spesialutstyr som blålys, sirener, kommunikasjonsradioer, etc. demontert, så hvis den skal tilbakeføres til original stand kreves der en ikke ubetydelig innsats for å finne ut hvordan den egentlig var utstyrt, og for å få tak i utstyr av samme type som ble tatt ut. | |
| I fjor var den, sammen med en annen FC, annonsert for salg; og Heidi "snublet" over annonsen da hun forsøkte å spore opp en brukt 2.6l motor. På det tidspunkt var ikke motor med bil rundt så veldig interessant, og prisen var ganske høy, så der ble ikke noen handel da. Senere krøp prisen "litt" ned, og andre ting gjorde også sitt til at der til slutt ble handel. |
 |
| Bilene befant seg på "feil side" av Sverige, litt nord for Stockholm, så det ville vært langt å reise for å hente dem. For å løse den utfordringen ble bilene plassert på trailer for transport til Strömstad hvor jeg skulle hente den hos et lokalt bergingsfirma. Etter litt rot og forsinkelser med denne transportetappen, gikk min ferd til Strömstad for å hente biler. Den oppgitte adresse var funnet på kartet og Per og jeg la av gårde for å finne stedet noen kilometer sør for Stömstad. Jo nærmere vi kom jo mer skeptiske ble vi, men veibeskrivelsen stemte og den oppgitte adresse ble funnet - og viste seg å være en privatbolig; sannsynligvis hjemmeadressen til eieren av bergingsfirmaet. | |
| Telefonen ble funnet frem og bergingsfirmaet kontaktet; heldigvis fikk jeg svar selv om det var litt etter ordinær kontortid. "Vet ni var nya Systembolaget är?" Ja, jo, der hadde vi jo nettopp vært innom en tur, så det måtte jo innrømmes at vi visste. Og ICA-butikken litt lenger oppe i gaten ? Jo, også den var kjent, i alle fall for hun som hadde tatt turen dit for å handle mens vi andre hentet biler. Det viste seg at bilen kunne hentes ved et dekkverksted mellom disse to velkjente "referansepunkt". Ja ja, da var det bare å snu og kjøre tilbake til Strömstad da. | |
| På plass ved dekkverkstedet fant vi ingen biler, men "husvagnen" som skulle stå der var på plass. Ny telefon til bergingsfirmaet bekreftet at vi var på rett sted - det var bare biltransporten østfra som ikke var der. Etter et kvaters tid dukket der heldigvis opp en godt nedsnødd trailer. Ifølge føreren hadde der vært "ett jäkligt väder" og han hadde vært redd for å blåse og/eller skli av vegen; derfor hadde turen tatt noe lenger tid enn vanlig. |
|
|
|
Lossing av en rød bil og omlasting av en annen ble, med god hjelp fra trailersjåføren, utført idet mørket falt på. Etter en kommentar om at motoren på brannbilen var bra men at det kanskje var litt verre med bremsene, ble jeg sendt av gårde først. Prøvebrems i lav fart virket OK, men i litt større fart var det svært tydelig at bremsene trakk mot høyre; faktisk så mye at det føltes som om bilen hadde mest lyst til å ta seg en tur i terrenget med en gang. Noen oppbremsinger og litt kjøring med bremsene svakt på hjalp, og på resten av turen merket jeg ikke noen ujevnheter i bremsene. |
| Grensepasseringen som skulle ha vært en enkel og rask affære tok dessverre laaang tid - fordi der var laaaaaaaang kø. At en danske sto der med en haug papirer, og til slutt ga seg til å skjelle ut den hyggelige tollerdamen fordi hun ikke fant ut av de papirene han selv ikke hadde orden på, bidro heller ikke til å få fortgang i køen. Til slutt fikk vi likevel med oss de nødvendige papirer og ferden kunne gå videre - et lite stykke. Utenfor Halden stoppet vi for å la Steinar ta en titt på bilene - og for å få oss litt mat. | |
|
|
|
| Resten av ferden nordover gikk greit, men uten fungerende speedometer var det ikke så lett å vite hvor fort jeg kjørte. Etterpå fikk jeg høre at det hadde gått fort - overraskende fort, kjøretøyet tatt i betraktning. FCer har jo som kjent samme girkasse som ex-mil S3 er utstyrt med. Om fartsgrensen på 100km/t ble brutt, slik det ble påstått, er likevel litt usikkert. Følgebilene hadde sikkert ikke kalibrerte speedometre, så hastighetene som ble registrert der var kanskje ikke helt korrekte. Uansett var der ingen fotobokser som blinket langs veien, så det kan ikke ha gått så alt for fort. |
|
| Brannbilen fikk kun et kort opphold på østlandet før den måtte reise videre, og på den etappen måtte den også gjøre nytte for seg - som flyttebil. En liten stund så det ut til at det skulle bli vanskelig å få bilen med seg, jeg hadde nemlig tatt med meg feil bilnøkler; men heldigvis passet de jeg hadde med meg. | |
|
|
|
|
|
|
 |
 |
 |
|
|
|
|
 |
Jeg hadde egentlig tenkt å reise relativt tidlig fra Furulund, men tiden flyr fort i godt selskap og klokken hadde passert 4 før jeg hadde fått lastet opp veltebøyle hos Dagfinn. Så var det bare å legge ut på den lengste etappen, fra Sandefjord via Kristiansand hjem til Sandnes. Turen gikk greit, men tok jo sin tid. Sandefjord-Kristiansand tok knappe 4 timer, inkludert stopp for mating av bil og fører i Lillesand. Etappen fra Kristiansand til Sandnes tok litt lenger tid selv om den er kortere. Hovedgrunnen til det var nok at der er mer bakker der, og med bare 20 hk per tonn går det ikke så fort oppover - og også nedover kan det være lurt å ta det litt med ro når man kjører tung bil. |
| Rett før Helleland ble der et lite stopp fordi veien var stengt etter en trafikkulykke. Da jeg kom dit var det verste arbeidet gjort, men to totalvrakede biler sto fortsatt i veibanen. Kun noen hundre meter etter å ha passert denne tankevekkeren ble jeg forbikjørt i en sving av en overivrig sjåfør som ikke kunne vente til han kom til et mer oversiktlig sted. Noen lærer tydeligvis aldri... |
 |
| Like før midnatt kunne jeg omsider parkere hjemme og gå inn for å få meg noen timers søvn. | |
 |
 |
 |
|
| Siste kapittel i historien er selvfølgelig tollbehandling, godkjenning og registrering. Selve fortollingen som skal gjøres snares mulig etter hjemkomst (og innen en frist oppgitt på tollpasset som ble utstedt ved grensepassering) og er en ren rutinesak - i alle fall for veteranbiler. For nyere biler hvor vekt og motordata inngår i beregningsgrunnlag for engangsavgiften kreves noe mer dokumentasjon, men har man den er også dette relativt enkelt. Moms må man betale ved tollbehandlingen, eventuell engangsavgift og vrakpant kan vente til senere men må også være betalt før bilen kan registreres. | |
| Utstyrt med blankett NA-0221 "Melding til avgiftsberegning og registrering", behørlig stemplet av tollvesenet, kan turen gå videre til vegvesenet som skal kontrollere og godkjenne bilen før registrering. Her skal bilen inspiseres, måles og veies, og papirer skal gjennomgås og finnes i orden, før man kan få registrert bilen. | |
|
På trafikkstasjonen ble jeg møtt av en hyggelig kontrollør som spurte "Hva
er dette, da?" Kontrollen gikk greit, men det finske vognkortet skapte visse oversettelsesutfordringer. Oppgitt max akseltrykk på 1500 kg både foran og bak samsvarte jo heller ikke så godt med tillatt totalvekt på 3550 kg, og bilen var 100 kilo lettere enn hva som sto i vognkortet. Etter litt diskusjon ble vi enige om at den oppgitte vekten sikkert var med litt mer utstyr installert, og at akseltrykket på 1500 kg sikkert gjaldt foran og ikke bak hvor vekten selv av tom bil var over 1900 kg. Vi ble også enige om at det oppgitte antall sitteplasser, hele 8, ikke kunne være korrekt og satte antall seter til 2. Som 2-seter går den som lastebil, og da slipper man helt unna engangsavgiften. Ulempen er jo at man må ha (minst) C1 førerkort for å kjøre den, og den må gjennom PKK hvert år - men det går det an å leve med... |
|
| Registrere den fikk jeg ikke, fordi bekreftelsen fra forsikringsselskapet ikke var mottatt hos biltilsynet. Men jeg fikk bekreftet at den var gammel nok til å få veteranskilt, og nummeret jeg ønsket var ledig, så hvis ingen andre "tok" det før forsikringen var OK kunne jeg få det. | |
|
|
|
| Så gjensto bare å stramme opp forsikringsselskapet og få betalt årsavgiften, før jeg kunne ta en ny tur til tilsynet for å hente vognkort - trodde jeg. Overraskelsen var stor da jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne få veteranskilter på den likevel, selv om to personer hadde sagt det i et par dager tidligere. Problemet var at forskriftene sier bilen må være registrert i Norge før 1. april 1971 eller være av 1970-modell (eller eldre) for å få veteranskilt. Uten dokumentasjon på produksjonsdato, var det registreringsdatoen som ble brukt. At bilen høyst sannsynlig forlot samlebåndet i 1970 for å rekke å bli registrert i Oulu 20. januar 1971 betydde ikke noe - uten dokumentasjon, intet veteranskilt. | |
| Endelig, utstyrt med bekreftelse på at bilen ble produsert i 1970, gikk turen til tilsynet for 3. gang, men heller ikke det var vellykket - nå var det den utenlandske registreringsdatoen som skulle brukes. Det er så kjekt at regelverket tolkes og praktiseres likt hver dag... | |
| Etter en del diskusjon med Vegdirektoratet (som ikke ville gi et generelt svar om hvordan reglene skulle tolkes, bare behandle eventuelle klager på enkeltsaker) og regionvegkontoret (som gjorde sitt beste for å gi et klart og entydig svar) ble konklusjonen til slutt at veteranskilt kun kan tildeles biler som har vært førstegangsregistrert i Norge før 1. april 1971 og til biler som er bekreftet å være av årsmodell 1970 eller eldre. Det er altså produsentens definerte årsmodell som er avgjørende, ikke produksjonsdatoen. Dersom bilen har vært registrert i utlandet før 1970 vil det bli betraktet som god nok dokumentasjon, men i tvilstilfeller vil trafikkstasjonen kunne kreve bekreftelse på årsmodellen fra produsent. Der er snakk om at forskriften skal endres slik at samme kriterier vil gjelde både for opprinnelig norskregistrerte biler og for bruktimporterte, men inntil ny forskrift kommer er det kravet til modellår som gjelder. Dermed var det bare å skyte en hvit pinn etter veteranskilter til denne bilen - i alle fall for en stund... | |
| Siden Land Rover i liten grad har operert med årsmodell-variasjoner, og serie 2B i "suffix D"-utgave ble produsert fra april 1969 til mars/april 1971 uten større endringer, forsøkte jeg å forklare tilsynet at det var urimelig å si at alle biler produsert etter en ikke nærmere spesifisert høstdag i 1970 var å betrakte som 1971-modeller. At bilen ville ha fått skilt av den gamle typen hvis den var blitt nyregistrert i Norge den dato den første gang ble registrert i Finland hjalp vel kanskje litt, det også. Til slutt ble det i alle fall akseptert at bilen kunne tildeles veteranskilt, og blid og fornøyd kunne jeg spasere ut fra biltilsynskontoret, finne frem startsveiven og - til stor forundring for noen helt ferske sjåfører - sveive i gang bilen. | |
| Ketil | |
