Last updated:  2005.01.06

 ©  Text and Photo: Frode H. Haaland

 

Uformelt treff på Høk - med en innlagt skogstur

 

Det har ikke vært så veldig mange entusiaster som har samlet seg på på de månedlige LRforum-treffene på Høk ved Skjeberg i Søndre Østfold - men samtidig har dette gitt anledning til noen fine skogsturer for de få frammøtte. Så også på januar-treffet, der oppmøtet ble veldig magert: To biler. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Skal det ikke bli sure miner for Bonden som vel/motvilligst stiller skog og veier til disposisjon, bør ikke kolonna være så stor og prangende og sporene etter oss så store. Ellers kan det bli vanskelig å få lov en annen gang!

 

Vi er tre frammøtte, Kai Wang-Erlandsen og Ronny Jacobsen i sistnevntes 109er og Frode Haaland med sin Discovery XSM "Otto". Treffet starter med en kopp kaffe inne på kroa for å kalibrere kart - det var ingen av oss som visste noe særlig om de skogsveiene vi skulle få kjøre på. Men siden det viktige var å få kjøre, og vi sikkert klarte finne utav tingene underveis, pakka vi raskt sammen kart og gjorde oss klar til å dra.

 

At treffet var en suksess var klart allerede før vi var ute av kroa, for en ung herremann kom til bordet vårt og lurte på om vi kunne gi ham starthjelp.

Fint! Kan vi ikke vinsje, kan vi alltids låne bort litt strøm, siden strømmen nå engang er så billig og bilberging er del av identiteten til en Land Roverist!

Men om ikke mer enn et par timer skal det bli vinsjing på oss!

 

Ut på tur
Vi snirkler oss langs smale bakveier og forsøker å finne rett sted, noe som ikke viser seg så lett i mørket, og vi forviller oss derfor faktisk inn på feil vei.

En stikkvei ender opp på et hogstområde, og her butter det aksling og trackrod mot stubbe, og en økt i garasjen i morra kveld er sikra: hydraulisk presse og forsiktig justering av gamle og nye bøy'er.

Vi roter litt rundt før vi finner ut hva som er opp og ned på kartet, og tusler oss forsiktig bort. Dette må ha vært feil avkjørsel fra asfaltveien. Ut på asfalten igjen og noen meter til, så begynner det å stemme bedre. Håper eieren av veien ikke blir sur...men nå er vi rett og avtalt sted!

 

På ukjente stier
Området er stort, men sålenge kartet stemmer er det ikke så farlig. Vi prøver ulike, pene skogsveier med masse gras og humper og tuer, samt litt gjørme og vann.

Innover og innover i skogen, inn under greiner og forbi busker - det husker og det husker...

 

 

Akkurat slike "veier" som er så morsomme å kjøre - som du ikke vet hvor ender, som ikke er kjørt på mange år, og som ikke ødelegger bilene.

 

 

Det er så artig at termosen forblir urørt. Men alt har en ende - i dette tilfelle at det blir for dårlig "vei", og vi står i fare for å ødelegge underlag eller noe på bilene, så vi snur.

 

Et lite minne blir hengende igjen på bilen...
Ingen Land Rover tur uten at et eller annet må justeres... Det viser seg at de oppskrytte returslangene ikke holder tett likevel, og med bare tomgangskjøring, blir det såpass mye retur trykk at det begynner drypp-renner, og det ryker svakt fra motorrommet.

Den elektriske vifta skrus på for å holde luftsirkulasjonen i gang, og motoren slås av hver gang den lille kolonnen stopper opp.
På tilbaketuren oppstår et lite problem. Da vi kjørte forbi her på ut-turen, hadde vi svak nedoverbakke og relativt urørt mark.

Nå har det kjørt to biler her, det er oppoverbakke, og begge har vinterdekk for vei, dvs. slicks...en stor stein er litt uheldig plassert, det er skrått sideveis, og diffklumpen skraper nedi...

De to "øvre" hjulene spinner hjelpeløst.

 
Heldigvis er vi to biler, og begge har vinsj, så vi er ikke bekymret, men det slår oss at her kunne det for den uforberedte ha blitt større problem.

Otto rygger og kjører, girer og justerer og spinner og spinner, men kommer seg etterhvert opp og forbi.

Nå er underlaget godt preparert for Ronny, som selv med større dekk sliter hardt.

Underlaget ser ikke lenger så pent ut, og vi bekymrer oss for hva Bonden vil mene, og om det blir stans for kjøring her i framtida.

Selv dekk som er nesten to tommer større enn Ottos har etterhvert ikke sjanse om å kjøre opp - en klar dokumentasjon på dekkenes  betydningen i terrenget.

Vi forsøker å få mer vekt på de to "øvre"  hjulene som spinner, men det er nytteløst.

 

Vinsjen må fram for å komme opp...dvs...Otto kunne jo ha trukket opp bilen til Ronny, men har man vinsj så har man vinsj...

 

 

Men hva skal man med vinsj når man ikke har fjernkontrollen, treslynga osv? Ronny har rydda i bilen, og har ikke vinsjutstyret med seg. Men Frode har av en eller annen grunn akkurat samme vinsjen, og tok seg i september jobben med å få laga en lagringskasse for bergingsutstyret slik at dette ligger fast i bilen, så dermed rigger vi opp og vinsjer løs.

 

Moralen er:
  • Problemer kan oppstå raskt og tildels uforutsigbart
  • Kjør alltid minst to biler sammen
  • Ha med bergingsutstyr - og har du vinsj trenger du også fjernkontroll m.v., (iallefall i minst en av bilene...)

 

Velkommen neste måned
Det var en veldig fin tur for oss tre som var med, og vi fikk gjørme både på klær og biler - og også en liten ekstra-bøy på et styrestag - tilogmed på et sted vi ikke hadde lov til å være; kartlesning bør kanskje opp som tema på neste Høk-treff?

Også i februar blir det en kjøretur - da forhåpentligvis i snøen. Velkommen!