Last updated:  2004.05.18

 ©  Text and Photo: Frode H. Haaland

 

Bärgardag i Charlottenberg

På kurs med Värmlandsdistriktet av SLRK

 

Å sette seg fast er en del av det å kjøre i terrenget, og det å berge biler som har satt seg fast er noe som skjer stadig vekk på treff. Men det er ikke ofte man får anledning til å gjennomgå alt tenkelig og utenkelig utstyr, og får ro og konsentrasjon om kun en enste ting: teste bergingsutstyr i praksis under kyndig veiledning.

 

Värmland og Charlottenberg
Det er ikke så langt til Värmland, verken for oss fra Norge, eller for dem fra Sverige. Det møtte derfor opp både norske og svenske roverister hos Värmlänningene i Charlottenberg - rett på andre sida av grensa fra Norge. Et handelssentrum som en gang var like aktivt som Svinesund, men som nå er havna noe i skyggen av kjøttmaskineriet ved E6en.

Vi brukte 2 timer og en kvart fra Halden og opp, og rulla inn på Hökedalens Folkracebana, der vi parkerte ved siden av et par svenskregistrerte Land/Range Rovere. Snart skulle det bli 2 norskregistrerte biler, men tre norske besetninger.
Dette er i øyeblikket ikke noe egentlig kjøreområde for roverister, men et par diker og noen gjørmehull var akkurat det vi trengte for å kunne sette oss fast og prøve utrustningen.

 

Alpmarken tar oss i skole
Anders Alpmarken losser sin røde Defender for hi-lift jekk, tauverk, blokker og en masse annet skrammel som han viser fram og lar oss studere nærmere. 
Foto: Rolf Magne Meland

En hi-lift er et tungt og svært monster av jern - med andre ord et nydelig stykke lavteknologi som han viser hvordan kan brukes både til å løfte og til å vinsje.

Blokker og tauverk, slynger og annet ble gjennomgått - og vi med ny vinsj måtte jo følge ekstra nøye med.

Lars Larsson har med seg et Danforth anker han hadde kjøpt på Biltema for anledningen - spørsmålet var om dette kunne fungere som jordanker. Alpmarkens mer klassiske jordanker så nok noe mer tillitsvekkende ut, om enn mindre hi-tech...

Mest interessant var kanskje Alpmarkens forslag til konstruksjon av sandstige eller gjørmestige: et langt tau og noen vedkubber eller greiner! Det er ikke alltid man trenger så avansert utrustning viss man bare er kreativ og kunnskapsrik nok! Et råtips for å berge seg sjøl ut av skogen om man har vært uheldig å ta feil av hovedvei og ulovlig skogsvei.

Som ved all berging, var sikkerhet i fokus, og Anders Alpmarken ga en rekke enkle tips for hvordan man bedre kunne sikre seg mot resultatene av utstyrssvikt eller feil. I en stresset bergingsoperasjon er det kanskje mer fornuftig å stole på rutinen, heller enn på hodet!

 

Oppdrag: - Kjør fast!
Siden hele poenget var å teste bilberging, var det om å gjøre å få kjørt seg fast så raskt som mulig, og få begynt på det det skulle handle om: komme seg løs igjen. 

Et dike ga en fin mulighet for kryssaksling, og et lite øyeblikk senere sto min hvite Discovery med to spinnende hjul: høyre framme og venstre bak... En klassisk feil å gjøre når man er redd for både angreps- og avgangsvinkel - og som kunne betydd at bilen ble etterlatt i skogen inntil man fant en bonde og en traktor om man var ute på ville veier på egenhånd.  

Fram med vinsjutrustning, og Roger Nordahn stiller opp sin Discovery slik at denne kan brukes som feste for vinsjen. Kort tid senere er vinsjens jomfruhinne brutt, og første test gjennomført med glans. 

 Foto: Rolf Magne Meland

 

Jordanker
Mens jeg vinsja meg sjøl, hadde både Lars Larsson og Anders Alpmarken satt seg fast, og prøvde deretter hver sin variant av jordanker. 

Som forventet fungerte Alpmarkens jordanker helt utmerket - og han fikk vist hvor viktig det var at bilen var lavere enn ankeret.

Larsson var ikke like heldig med sin handel på Biltema - et Danforth anker fungerer nok antakelig bedre på sjøen enn til lands! - "Jeg har vel kastat bort 200 spenn på mindre kule grejer tidigare", slo Lars fast, og lurte på om noen hadde båt og behov for et anker...

 

Dobbel-dobbel-vinsjing
Hvis man lurer på hvor Roger Nordahn er, må man lete etter en burgunder Discovery, og for å finne den burgunder Discoveryen, må man lete etter det djupeste gjørmehullet som er å oppdrive. Og se..der...der står han fast så solid at det ser ut som den er i ferd med å synke ned i jorda og forsvinne.

Jeg er kjapt framme med vinsjskabelen for å hindre bilen å bli borte - man kan ikke etterlate Land Rovere i skogen, må vite, og langt mindre la dem synke i jorden! 

Han sitter såpass godt at vi for sikkerhets skyld trekker wiren gjennom ei blokk. Da har vi 8 tonn trekkraft...men det går likevel ganske smått. 

Det pussige er at min bil med vinsj faktisk blir stående stille (sålenge jeg står på bremsen, håndbrekk holder ikke), og Rogers Discovery begynner sakte-sakte å krabbe ut av sitt dype hull. 

Men dette går for enkelt!
Anders Alpmarken finner ut at dette er anledningen til å teste trekk med to vinsjer! 

Han stiller seg opp med sin Warn, og vi har dermed 15 tonn tilgjengelig... Ikke at det er så stort behov for det, men det krever endel koordinering, spesielt når Anders' Warn trekker dobbelt så fort som min, så får vi da testet det også under mer avslappede former enn det man opplever i skogen.

Under et slikt trekk som dette, tappes batteriet utrolig fort ned med en elektrisk vinsj - den trekker kanskje et par hundre ampere, mens generatoren leverer 65 Ampere. Derfor sitter jeg inni med en fot på bremsen og den andre på gasspedalen, og gir motoren et høyere turtall og mer lading. 

En elektrisk vinsj fungerer sjøl om motoren ikke går - men spørsmålet er hvor lenge, og om man har strøm til å få start på motoren igjen etterpå...

 

Hydraulisk vinsj
Lars Larsson har også investert i ny vinsj - en Milemarker hydraulisk vinsj. En hydraulisk vinsj har sin egen pumpe som drives av motoren - på samme måte som servopumpa på styringen. Vinsjmotoren går ikke varm, slik en elektrisk kan gjøre det. Dog kan i prinsippet servoolja gå varm under ekstreme forhold og hvis man ikke har skikkelig oljekjøler, men dette er et betydelig mindre problem enn varmgang på elektriske vinsjer - og i all hovedsak et spørsmål om å rigge vinsjen skikkelig.

Siden vinsjen drives av hydraulikk, krever den at motoren går, og farten på motoren avgjør også farten på vinsjen. 

Så snart Lars Larsson har fått satt seg skikkelig fast i hullet til Roger Nordahn, kobler han seg opp - og løper inn og ut av døra for å justere håndgassen på sin ex-Kosovo og ex-1.Gulfkrig Defender. 

Det går så udramatisk, stille og rolig for seg at det er en fryd å se og høre på! Men motoren må altså være i gang med en hydraulisk vinsj...

 

Er det umulige likevel mulig...
Anders Alpmarken ser det fremdeles ikke som bevist at hullet er ugjennomtrengelig - han må sjøl forsøke om det er mulig...noe det sjølsagt ikke er! Men poenget med dagen var da også å få prøvd bergingsutrustningen...

At hullet var umulig å forsere med annet enn vinsj, viste seg å være en sannhet med mortifikasjoner. 

Frode Tverrdal kaster sin Range Rover tvers gjennom, og bare flirer idet han går ut av bilen igjen og snakker om noe annet...

 

Dra opp en Defender for hånd???
Etter å ha vinsja en del ganger, og hørt på knakingen i bil og wire, skjønner man at her er det voldsomme krefter i sving. Det er altså god grunn til å passe på sikkerhetsreglene - f.eks. å legge et reip eller ei jakke over vinsjwiren. 

Og når vi et antall ganger har hatt 4 tonns vinsjer i sving med dobbelt trekk, mottok populasen det med et lett hånlig flir da Alpmarken foreslå å trekke en bil opp for hånd...

Et gjørmehull og djupe hjulspor gjorde at Defenderen bare hang på karosseriet. Satt skikkelig godt fast. Skulle vi trekke denne bilen opp for hånd? Umulig!

Alpmarken kobla til vinsjwiren fra egen bil mot den som satt fast, og vi tenkte vel alle fortsatt at det nok bare var en spøk! For hånd? Skal man ikke ha 1,5x bilens totalvekt i trekkraft?

Men han bare stramma opp wiren ørlite, slo av motoren, og samla så 6 mann på midten av trekket. Med hvert vårt grepa tak rundt wiren, begynte vi i flokk å rygge oss bakover...og til alles forundring var det nesten bare å spasere bakover...mens Defenderen som hadde stått så fast kom trillende opp av hullet sitt - ganske raskt tilogmed. En utrolig artig opplevelse, og helt klart det mest imponerende av det som foregikk denne dagen.

 

Hi-lift jekk
Etter å ha trukket en Defender opp av et hull med håndmakt, var vi klar for å bruke et annet stykke lavteknologi. En slik jekk er en konstruksjon fra tidlig i forrige århundre, og het da "farmers jack" eller noe slikt. Et godt uttrykk for klassisk håndmaktsteknologi med utpreget høy tingverdi. 

Liv Kari Kirkerud satte fast Defenderen etter et flott forsøk på å forsere et gjørmehull, og vi ble enig om først å prøve å vinsje med hi-liften. 

Det gitt veeeldig sakte og krevde mye kraft, og et tau som ble brukt til å forankre hi-liften i Defenderen hadde såpass innebygd strekk, at det ikke lot seg gjøre. Man må ha helt døde tau eller kjetting for å kunne vinsje med hi-liften.

 Foto: Rolf Magne Meland
Foto: Rolf Magne Meland

Deretter ville vi prøve å løfte Defenderen ut av hjulsporene, og vippe den på mer fast grunn - den klassiske måten å bruke en hi-lift jekk på.

Alpmarkens jekk var vel 60" og derfor ganske høy, men det trengs også endel høyde når hjulene står 17" ned i jorda - og idet man begynner å løfte forstår man at man må løfte mye mer enn dybden på hjulspora. 

Hjulene/akslingene henger under fjærene som strekker seg, og man må derfor jekke ganske lenge for å få hjulene opp over de hullene de satt så dypt plantet i. 

 
Jekken ble plassert på en svær og tjukk trebit for å hindre at man bare kjører basen på jekken ned i gjørma - men sjøl med denne trebiten forsvant jekken litt ned i bakken. Jekken løftet på vinsjfangeren, med en tjukk trekloss i mellom for å fordele kreftene og for å hindre riping av jernet i fangeren. Det kan kanskje virke tungvint å måtte bruke "fingeradapter" på jekken, slik man må det med Defendere, Range Rovere og Discovery, i motsetning til på en seriebil der man bare løfter direkte på støtfangeren, men med et adapter sitter jekken dønn fast, og risikerer ikke å skli av. Det er noe med alt... Foto: Rolf Magne Meland

Det sto tre mann på hver side for å støtte opp bilen, og hindre at den vippa til side. Når Defenderen var høyt nok oppe, gjorde folk seg klar, og så blei bilen dytta over og jekken trukket bort. Nå stod den med framhjula på "fast" grunn, dvs. ute av hjulesporene, og kunne kjøres ut for egen maskin. Snedig!

Man kunne vel klare seg med noe færre folk, men budskapet er likevel at dette er et utstyr man neppe kan operere ordentlig aleine...

 

Etterord
Som vanlig var det en flott dag sammen med nordmenn, svensker og värmlenninger - og vi venter med forventning på neste treff! 

For nybakte roverister, vil det være en god ide å bli med på et slikt bergingstreff. 

Sjøl om det bare er et par diker og noen hull å kjøre på (samlet størrelse en håndballbane eller to), så får man den nødvendige forståelse, trygghet og trening i hvordan bergingsutstyr fungerer i "skarpe oppdrag".  

 

Roger Nordahns lykkelige dag...
Til sist viser Frode Tverrdal nok en gang at bergingsutstyr ikke er nødvendig hvis bilen bare er godt nok preparert med sperrer osv., at man har tilstrekkelig overmot, og ikke minst god nok fart...han kjører tvers gjennom gjørmehullet der andre har blitt vinsja, dratt opp for hånd, og blitt jekka løs...

Snakker om skamløs opptreden av en gjest!